Akkurat nå sitter jeg stille og rolig for meg selv i en hotellobby. Klokka har så vidt passert seks om morgenen, og jeg har allerede vært våken i over en time. Hotellet er fortsatt preget av nattens ro – bare svake lyder av dempet prat fra resepsjonen og en og annen gjest som tusler forbi. Utenfor har dagen så vidt begynt å våkne, men inni meg er det allerede full aktivitet.
Tankene flyr i alle retninger. Ikke bare til det som har vært, men også til det som ligger foran meg. Tankene griper tak i de små tingene, de store tingene, de tingene jeg ikke kan kontrollere, og de tingene jeg tror jeg kan. Det er som om hodet mitt har skrudd opp volumet på katastrofetankene i dag – som om hver minste bekymring plutselig har blitt en stor og uoverkommelig bølge.
Og akkurat i dag må jeg ta mine egne råd på alvor. Pusten først. Trekke pusten dypt inn, fylle magen, slippe ut, mykne skuldrene. Igjen. Og igjen. For det er så lett å bli dratt med av tankene, så lett å forsvinne inn i fremtiden eller fortiden, i alt som kunne vært annerledes, alt jeg burde ha gjort, alt som kanskje kommer til å skje.
Men det som skjer nå er at jeg sitter i en stol i en hotellobby. Jeg er her. Jeg kjenner vekten av kroppen mot stolen, varmen fra tekoppen mellom hendene. Det er bare dette øyeblikket som eksisterer akkurat nå.
Likevel vet jeg at det blir en jobb å holde fast i denne tilstedeværelsen utover dagen. Midt i håndballkaoset, lydene, stemningen, adrenalinet – vil jeg klare å holde meg her, eller vil jeg forsvinne inn i hodet mitt igjen? Kanskje det faktisk blir lettere. Kanskje det som skjer rundt meg vil gi meg en naturlig pause fra tankekjøret. Når jeg er opptatt, har jeg ikke tid til å bli i hodet. Kanskje jeg må legge bekymringene til side, la dem vente til jeg er alene igjen.
For hvis det er én ting jeg vet at jeg kan, så er det å skjule hvordan det egentlig er inni meg. Smile, le, være til stede på overflaten, fungere som vanlig – selv når det stormer på innsiden. Jeg har gjort det så mange ganger før.
Men i dag… Kanskje i dag kan jeg prøve noe annet. Jeg kan kanskje tillate meg å kjenne etter, uten å la det overvelde meg. Eller jeg kan møte dagen med en mykere holdning til meg selv – uten å kjempe imot det jeg føler, men heller møte det med aksept.
Så jeg starter her. Med pusten, med en kopp te i hånden, med et øyeblikk av ro før dagen virkelig begynner.
Selv om det ikke alltid er lett, er det nettopp på slike dager at mindfulness virkelig kan gjøre en forskjell. Når tankene suser av gårde og bekymringene vokser, er det lett å tro at vi må tenke oss ut av det. Men sannheten er at vi ofte trenger det motsatte – å slippe taket, lande i kroppen og la øyeblikket være akkurat som det er.
Så i dag minner jeg meg selv på dette: Jeg må ikke løse alt akkurat nå. Jeg må ikke ha kontroll på alt som kommer. Jeg kan velge å møte meg selv med mer vennlighet, mer tålmodighet. Ett pust av gangen.
Og kanskje det er en påminnelse du også kan ta med deg i dag? Hvis tankene dine løper løpsk eller stresset tar overhånd, prøv å stoppe opp. Legg en hånd på hjertet, pust dypt, og minn deg selv på at du er her. Akkurat her, akkurat nå.
For til syvende og sist er det ofte de små øyeblikkene av tilstedeværelse som gjør den største forskjellen. 💛
Hvordan minner du deg selv på å være til stede på dager som dette?