Noen dager setter kroppen på bremsene, enten jeg vil det eller ikke. Kanskje våkner jeg med en tyngde som ikke slipper taket, kanskje smertene er verre enn vanlig, eller kanskje jeg bare kjenner meg fullstendig tom uten helt å vite hvorfor.
Og jeg vet hvor lett det er å ignorere det. Å tenke at jeg må jo, jeg burde klare, jeg kan ikke stoppe opp nå. Men sannheten er at kroppen aldri jobber mot meg. Den prøver bare å si ifra.
Å lytte – og faktisk ta det på alvor
Jeg har lært (og lærer fortsatt) at det ikke er nok å bare legge merke til at kroppen trenger noe annet. Jeg må også gjøre noe med det. Når jeg overhører de små signalene, ender de ofte opp som store varsellamper senere. I helgen var et slikt eksempel på at jeg ser signalene, men jeg overså de. Vi var på tur med laget til 17 åringen i hus. Og det var kjempe gøy, jeg elsker å være med på håndball kampene rundt omkring, det er faktisk noe jeg setter så utrolig stor pris på.
Men jeg blir kanskje enda mindre flink til å lytte til kroppen og ta meg fem minutter for meg selv. Vi kom ganske sent hjem på lørdag og søndag våknet jeg med feber og følelsen man kan ha etter en kjempe fest. Jeg vet jo at hadde jeg lyttet bare litt til kroppen min på lørdag, hadde formen vært så mye bedre på søndag.
Så hvordan kan vi bli flinkere til å høre etter – og ikke minst, ta det på alvor?
🌿 Pust først – Jeg starter med pusten. Hvis hodet er kaotisk eller kroppen føles tung, tar jeg et øyeblikk til å trekke pusten dypt inn og puste sakte ut igjen. Noen ganger er det nok til at jeg lander litt mer i meg selv.
🌿 Spør meg selv: Hva trenger jeg akkurat nå? – Ikke hva jeg burde, men hva jeg faktisk trenger. Er det hvile? Næring? En myk yogastund? Bare noen minutter i stillhet?
🌿 Slippe presset om å prestere – Noen dager er ikke laget for å «få ting gjort». Og det er greit. Jeg øver meg på å la hviledager være like verdifulle som de dagene hvor jeg krysser av alt på lista.
🌿 Tillate meg selv å hvile – uten dårlig samvittighet – Dette er vanskelig, men så viktig. Hvile er ikke en luksus, det er en nødvendighet.
Hvile er ikke å gi opp
Jeg skriver dette like mye til meg selv som til deg. For jeg vet hvor lett det er å presse seg videre, selv når kroppen sier stopp. Men jeg vet også at hvile ikke betyr at jeg gir opp – det betyr at jeg tar ansvar.
Kanskje dette kan være en liten påminnelse til deg også? Ta et øyeblikk nå – trekk pusten dypt, kjenn etter, og spør deg selv: Hva trenger jeg akkurat nå?»
💛 Hvordan lytter du til kroppen din når den sier stopp?