Jeg har akkurat begynt å «finne» frem til gamle sår. Ting som har satt spor – noen store, noen små – men alle har havnet i den samme boksen. Den fine, litt tunge boksen jeg har båret med meg i årevis. Den jeg har vært så god på å gjemme. Der ligger alt jeg ikke har hatt kapasitet til å møte, alt jeg ikke ville kjenne på. Og det er jo så lett å bare lukke lokket og late som det er glemt.
Men sannheten er at det ikke forsvinner. Det ulmer under overflaten, og påvirker meg – mer enn jeg kanskje har villet innse. Disse uforløste følelsene og minnene fester seg i kroppen, i tankene, i hvordan jeg møter meg selv og livet. Og på et vis kjenner jeg at tiden er inne nå. Ikke fordi det passer, men fordi det blir vondere å ikke gjøre det.
Her om dagen dukket det opp et minne fra jeg var yngre – en kommentar jeg fikk, som den gang bare stakk litt, men som nå – mange år senere – fortsatt visker til meg at jeg ikke er nok. Det var som om kroppen min husket følelsen før hodet mitt rakk å forstå hvorfor jeg ble så overveldet. Og så slo det meg: Dette har jeg aldri gitt meg selv rom til å bearbeide.
💛
Det føles sårbart å skulle åpne boksen igjen. Men denne gangen har jeg bestemt meg for å gjøre det sakte og mildt. Ikke presse frem noe. Bare åpne, litt etter litt. Se hva som ligger der. La det få være, uten å dømme eller flykte.
Jeg tror mange av oss går rundt med slike små og store sår – usynlige for andre, men så tydelige inni oss. Noen ganger er det en kommentar vi aldri helt klarte å riste av oss. En opplevelse vi ikke forstod. En følelse av å ikke høre til. Og så blir vi så flinke til å pakke det bort. Til å være sterke. Til å si at «det går bra». Men kroppen husker. Hjertet husker.
Det som er annerledes nå, er at jeg vil møte det med mer omsorg enn før. Være nysgjerrig, ikke kritisk. Når slike minner dukker opp, vil jeg spørre meg selv: Hva trenger du nå? Hva prøver dette minnet å vise deg? Kanskje handler det ikke om å løse noe, men om å lytte. Å gi plass.
For det handler ikke om å rote i fortiden for å gjøre vondt verre – men om å gjøre plass til det som allerede finnes der, og som lengter etter å få slippe taket. Å la det få komme frem i lyset, så det kan forandre seg. Kanskje litt etter litt. Kanskje med tårer. Kanskje med lettelse. Kanskje med mot.
Jeg vet det vil ta tid. Og det er greit. Jeg trenger ikke å ha svar på alt. Det viktigste er at jeg møter meg selv med ærlighet, og begynner. Ett minne om gangen. Én øvelse, én pust, én dag av gangen. 💛
🌿 Små steg med støtte fra naturen
For meg føles det trygt og riktig å bruke naturens hjelp på denne reisen. Eteriske oljer har vært en stille, men kraftfull støttespiller i livet mitt – spesielt når jeg jobber med gamle følelser og mønstre. De åpner opp, roer ned og gir en følelse av forankring når alt kjennes litt uoversiktlig.
Her er noen enkle øvelser jeg har funnet frem til og skal begynne å bruke nå:
🕯 1. Pust med olje for ro og trygghet
Velg en beroligende olje som Lavendel, Frankincense eller Balance.
Legg en dråpe i håndflaten, gni hendene sammen, lukk øynene og pust dypt inn.
Spør deg selv: Hva trenger jeg akkurat nå?
Bare det å sette av to minutter til dette, gir rom.
📓 2. Journaling med støtte fra oljer
Tenn et lys, drypp en dråpe Cedarwood eller Vetiver i diffuseren, og skriv fritt i fem minutter.
Tema: «Hva forsøker denne følelsen å fortelle meg?»
Du trenger ikke finne svar – bare la ordene flyte.
🤲 3. Hjerteberøring med oljen Console eller Rose
Plasser en dråpe over hjertet. Legg hånden forsiktig der, pust inn og si til deg selv:
«Jeg ser deg. Jeg hører deg. Jeg er her for deg.»
Dette kan være en vakker måte å møte det som har vært vanskelig, med kjærlighet i stedet for motstand.
🌙 4. Kveldsritual for å gi slipp
Før du legger deg, påfør Serenity eller Lavendel Touch på pulspunktene dine.
Ligg i sengen og si stille:
«I dag har jeg gjort mitt beste. Jeg lar det være nok. Jeg gir slipp.»
Dette signaliserer til kroppen og sinnet at det er trygt å hvile – også følelsesmessig.
Jeg kjenner at det å møte gamle sår med et åpent hjerte og med støtte fra disse naturlige verktøyene, er noe som passer meg akkurat nå. Jeg trenger noe som er mykt, men virkningsfullt. Noe som hjelper meg å være i følelsene mine uten å måtte «fikse» dem.
Hvis du også kjenner deg igjen i dette – i behovet for å gi slipp, forsiktig og med omsorg – så vil jeg bare si: Du er ikke alene. Og det finnes måter å gjøre dette på som ikke presser, men støtter.
💛