Jeg prøver å være åpen og ærlig om det meste, men det er ikke alltid like lett. I hvert fall ikke når det gjelder det som er vanskelig å kjenne på – eller vondt å si høyt. Noen ganger er det faktisk lettere å skrive enn å snakke.
Har du noen gang kjent på følelsen av å være ensom, eller føle deg byttet ut? Hvis du har det, vet du kanskje hva jeg snakker om.
Da jeg ble sykemeldt for noen år siden, mistet jeg mer enn bare jobben. Jeg hadde en sosial jobb hvor jeg daglig møtte mange mennesker – på godt og vondt – men det var en del av meg. Da det plutselig ble stille rundt meg, kjente jeg at noe inni meg også forsvant. Tryggheten i det sosiale, tryggheten i meg selv, forsvant gradvis.
Misforstå meg rett – jeg har fortsatt mennesker rundt meg som jeg er glad i, og som jeg føler meg trygg sammen med. Men det har blitt så mye lettere å trekke seg tilbake enn å møte verden. Jeg isolerer meg, kanskje fordi det kjennes tryggere enn å kjenne på skuffelse eller avvisning.
Det er sårt å dele dette. Men jeg gjør det fordi jeg håper at det kanskje kan hjelpe noen der ute å føle seg litt mindre alene. For det er greit å kjenne på dette. Det betyr ikke at man er svak – det betyr bare at man er menneske.
Jeg kan sitte i et rom fullt av folk og likevel føle meg hundre ganger mer ensom enn når jeg sitter alene hjemme. Og den følelsen er tung. Den setter seg i kroppen, i magen, og den tærer på selvfølelsen.
Flere steder i livet kjenner jeg på en slags utenforskap. Det er ikke det at jeg føler meg direkte fryst ut, men jeg finner ikke helt ordene for det heller. Kanskje det føles som at man er sammen mer av plikt enn av lyst? Kanskje jeg innbiller meg det, kanskje ikke. Men følelsen er der, og den gjør vondt.
Når jeg prøver å skrive dette, kjenner jeg angsten komme krypende. Det er som om hvert ord setter i gang noe i meg. Men jeg skriver likevel, fordi jeg vet at det må ut. Og kanskje får det noen til å stoppe opp og tenke. Kanskje noen kjenner seg igjen.
Etter at jeg ble syk, har dette bare forsterket seg. Det sosiale forsvant, og det har vært vanskelig å bygge det opp igjen. Livet skjer med oss alle – og jeg vet at folk har sine egne ting å stri med – men det gjør fortsatt vondt når de små stikkene kommer. De som minner meg på at jeg kanskje ikke er så viktig lenger for dem jeg trodde alltid ville være der.
Det er en sorg, det også. Å kjenne seg erstattet. Å kjenne at plassen din kanskje ikke finnes mer. Og jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal bearbeide den sorgen. Så jeg skyver den vekk. Jeg blir heller litt sur, kort, kanskje avvisende. Men innerst inne handler det ikke om sinne – det handler om skuffelse. Om sorg. Om savn.
Og kanskje aller mest om forvirring. For jeg vet ikke hva som forårsaket denne avstanden. Og det gjør alt mye vanskeligere – å sitte igjen med spørsmål uten svar, og overanalysere hvert ord, hver hendelse, hver stillhet. Det sliter meg ut.
Jeg skulle bare ønske at hvis jeg har gjort noe galt – hvis jeg har såret noen eller tråkket feil – at jeg kunne fått vite det. Da hadde jeg i det minste hatt noe å forholde meg til. Men å gå rundt i uvisshet… det gjør noe med deg.
Så dette er ikke en klage. Det er et forsøk på å sette ord på noe mange kanskje kjenner på, men ikke helt tør å si. Og kanskje – bare kanskje – kan det være en liten påminnelse om å være litt ekstra raus med hverandre. For vi vet aldri helt hva noen andre bærer på.
Det koster så lite å sende en melding, strekke ut en hånd, stille et oppriktig «hvordan har du det egentlig?». Kanskje kan det være akkurat det som gjør at noen holder ut litt til, reiser seg litt høyere, puster litt friere. Jeg vet i hvert fall hvor mye det kan bety når noen ser deg, uten at du trenger å rope for å bli lagt merke til.
For du og jeg – vi trenger ikke alltid å ha svarene. Vi trenger ikke alltid å være sterke. Vi trenger bare å være ærlige nok til å si at vi føler, at vi savner, at vi strever – og modige nok til å møte andres sårbarhet uten å trekke oss unna.
Hvis du som leser dette kjenner deg igjen, vil jeg bare si: Du er ikke alene. Selv om det føles sånn, så er du ikke det. Og selv om du kanskje føler deg byttet ut eller glemt, så betyr ikke det at du ikke har verdi. For du gjør det. Du betyr noe.
Kanskje er dette starten på å ta tilbake litt av deg selv. Litt av tryggheten. Litt av troen på at det finnes rom for deg – akkurat slik du er. Og kanskje kan vi sammen være litt modigere, litt mer åpne, og litt mer ekte – også når det gjør vondt.
Jeg vet ikke alltid hva som er neste steg, men jeg vet at jeg skal forsøke å gå det. Ett skritt om gangen. Med ærlighet. Med håp. Og med vissheten om at følelsene mine har en plass – og at det har dine også.
Takk for at du leste.
❤️