Da jeg var i Kroatia hadde jeg en samtale med et par stykker om aksept – om det å møte livet slik det er, uten å måtte forstå eller endre alt. Vi snakket om hvordan det noen ganger ikke handler om å finne svar, men om å finne ro med det som er.
Og side da har jeg kjent på et spørsmål som har satt seg fast i meg:
Hvordan kan man akseptere noe man ikke husker?
Noen ganger bærer kroppen minner sinnet ikke lenger har tilgang til. Det kan være en følelse, en uro, en smerte, et udefinert trykk i brystet. Som kroppen husker noe jeg selv har glemt – og likevel prøver å fortelle meg at noe der inne trenger omsorg.
🌿
Før pleide jeg å tro at healing krevde forståelse. At jeg måtte vite hva som hadde skjedd, for å kunne gi slipp.
Nå begynner jeg å tro at healing noen ganger starter et annet sted. Ikke med hodet, men med tillatelser.Tillatelse til å puste. Til å være tilstede i kroppen, selv når det føles uvant eller ubehagelig. Tillatelse til å føle, uten å forklare alt.
💛
For det er ikke farlig å føle. Selv om det kan kjennes farlig.
Kroppen kan ha lært at visse følelser er for mye. At tårer må holdes tilbake, at sinne må svelges, at sorg må skjules bak et smil. Men følelser er ikke farlige – de er energi som vil få bevege seg igjen.
Når vi tillater oss å føle, fortelle vi kroppen at det er trygt å være her. At vi ikke lenger trenger å beskytte oss på samme måte som før. Det betyr ikke at vi må kjenne alt på én gang, bare at vi kan begynne – forsiktig, mykt, ærlig – å åpne opp.
🌸
Jeg vet ikke helt hvordan man gjør dette. Men jeg har lyst til å lære. Å finne små måter å øve meg på å være med det som er, uten å trekke meg unna.
Kanskje gjennom stillheten i yin yoga. Gjennom journalig når følelsene blir uklare. Gjennom oljer som hjelper meg å lande – som Balance når jeg kjenner uro, eller Frankincense når jeg trenger å puste meg nærmere hjertet.
Jeg vil ikke grave etter alt jeg ikke husker, men jeg vil roe kroppen nok til å føle meg trygg i det som viser seg. For kanskje er det nettopp det aksept handler om – å slutte å kjempe imot, og i stedet møte seg selv med ro, varme og tillit.
💫
Jeg øver meg på å si til meg selv:
«Jeg vet ikke helt hva dette er, men jeg er her. Jeg er trygg. Og jeg tillater meg å kjenne.»
Kanskje er det der healing begynner. I det stille øyeblikket hvor jeg ikke prøver å forstå alt, men lar meg selv føle – og oppdager at jeg ikke går i stykker av det.
🌙 En liten praksis for aksept
Hvis du også kjenner på et ønske om å møte kroppen din med mer mildhet, kan du prøve denne lille praksisen:
- Yin.stilling- «Caterpillar» (sittende foroverbøyd):
Sett deg med bena strakt ut foran deg, og la overkroppen falle mykt frem. Støtt gjerne hodet på en pute eller et sammenrullet teppe. Lukk øynene og kjenn hvordan ryggen sakte får slippe. Pust rolig, og si stille til deg selv:
«Jeg lar kroppen få hvile. Jeg trenger ikke forstå, bare være.»
- Journaing-refleksjon:
Når du er ferdig, åpner du dagboken og skriver fritt i noen minutter om dette spørsmålet:
«Hva føles trygt å kjenne på akkurat nå?»
Du trenger ikke finne dype svar – la ordene flyte, uten filter.
- Eterisk olje:
Legg en dråpe Frankincense i håndflatene, gni dem sammen og pust dypt inn. La duften forankre deg i nåtiden – et mykt anker for ro og tilstedeværelse.
Avslutt med å legge hånden på hjertet og minne deg selv på at det er trygt å føle. Trygt å være her. Trygt å være deg. 💛