Min vei tilbake etter 1,5 måned sengeliggende
Fra første helgen i september har hverdagen vært noe helt annet enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har vært tilnærmet sengeliggende. Utmattet. Svimmel. Kroppen min hadde rett og slett ikke mer å gi.
Jeg ser i etterkant at det startet allerede i august. Tempoet var høyt, kanskje litt for høyt. Jeg presset meg gjennom, slik mange av oss gjør, fordi «det må jo gå». Man kjenner signalene, men velger å overse dem.
Den første søndagen i september kom jeg meg ikke opp av sengen. Det var ikke dramatisk på utsiden, men inni meg var det som kroppen sa tydelig og bestemt:
Nå må du stoppe.
Jeg kunne ikke lenger pushe, ignorere eller løpe videre. Kroppen tok styringen.
Når alt smuldrer litt
Det fysiske var én ting. Men det som overrasket meg mest, var hvordan det påvirket tankene og følelsene mine.
Når man ikke orker, når man ikke klarer, når hver dag handler om å ligge helt stille og puste — da begynner identiteten å røre på seg.
Jeg begynte å tvile på min egen verdi.
Hvem er jeg når jeg ikke kan bidra?
Når jeg ikke klarer å være mamma slik jeg ønsker?
Når jeg ikke klarer å være den tilstedeværende partneren jeg pleier å være?
Når jeg ikke lenger kan være aktiv, produktiv eller “flink”?
Det kom en stille, vond tanke:
Har jeg fortsatt en plass?
Og det gikk i spiral:
Kroppen var sliten → følelsene minket → selvbildet ble tynt → tankene ble tunge.
Verden ble veldig liten.
Jeg kunne ligge i sengen og kjenne at alt bare gled lengre bort.
Og kanskje det vanskeligste av alt: man kan føle seg alene, selv om man ikke er det.
Når jeg begynte å gi kroppen støtte
For omtrent tre uker siden bestemte jeg meg for å gi kroppen min mer støtte — helt konkret og helt mildt.
Jeg begynte med:
- VMG+ – for cellestøtte, energi og nervesystem
- PB Restore – for tarmhelse, immunforsvar og balanse innenfra
- Omega-3 – for inflammasjon, hjerne og hormonell regulering
- Zendocrine Complex – for å støtte kroppens naturlige avgiftningssystem
Det var ingen quick-fix og ingen forventning om mirakel.
Men kroppen min begynte sakte å våkne igjen.
Litt mer klarhet i hodet.
Litt mindre trykk i nervene.
Litt mer styrke i kroppen.
Litt lys og rom der det før var tungt.
Steg for steg. Rolig. Tålmodig.
Og det er fortsatt en prosess.
Men retningen har endret seg.
Og det er det viktigste.
Hva jeg tar med meg videre
Jeg vet nå at kroppen min ikke prøvde å «ødelegge rytmen min».
Den prøvde å redde meg.
Jeg tar med meg:
- Mer pauser enn jeg tror jeg trenger
- Mildhet i stedet for press
- Ro som en prioritet, ikke et mål
- Og en dypere respekt for energien min
Til deg som også kjenner deg sliten
Hvis du er i en fase hvor kroppen din roper — stille eller høyt — så vil jeg si dette:
Du har ikke mistet deg selv.
Du har ikke mindre verdi.
Du er ikke svak.
Du har båret mye.
Og kroppen din ber om å bli holdt.
Du kan begynne i det små.
En pause.
Et dypere pust.
En liten justering.
Et vennlig ord til deg selv i stedet for et krav.
Du er fortsatt her.
Og det er nok.