Jeg er en person som liker å få ting gjort, sånn har jeg vel alltid vært. Når jeg først får en ide skulle det gjerne vært gjort i går. En som tenkte at hvis jeg bare presset meg litt mer, så ville alt gå fint. Kroppen kunne kjennes tung, hodet uklart, men jeg lærte at det bare var å bite tennene sammen og fortsette. Det fungerte – helt til det ikke gjorde det lenger.
For en stund siden innså jeg at jeg ikke lenger kunne ignorere signalene kroppen ga meg. Det var ikke snakk om å «ta seg sammen» eller «skjerpe seg» – det var noe dypere enn det. Jeg måtte begynne å lytte. Ikke bare overfladisk, men virkelig høre etter. Jeg holder fortsatt på å lære:
Å akseptere en ny rytme
Det vanskelige er å akseptere at kroppen ikke alltid samarbeider med planene mine. Noen dager går alt greit, andre dager føles det som å bevege seg gjennom sirup. Jeg kan ikke lenger planlegge alt slik jeg pleide. I stedet må jeg spørre meg selv: Hva har jeg kapasitet til i dag? Og viktigst av alt: Er jeg villig til å respektere det svaret?
Det føles som å lære et helt nytt språk – kroppens språk. Noen dager betyr det at jeg må hvile mer enn jeg hadde tenkt. Andre dager betyr det at jeg kan gjøre litt mer, men på en annen måte enn før. Jeg har så vidt begynt å se verdien i små pauser, i å legge inn nok tid mellom aktiviteter, i å gi meg selv rom til å bare være uten å føle at jeg må prestere.
Små justeringer som gjør en forskjell
Jeg har lyst til å teste ut noen små grep i hverdagen for å finne en bedre balanse:
🌿 Rytme fremfor rutine: I stedet for å presse meg inn i faste rutiner, prøver jeg å følge en naturlig rytme. Gjøre det viktigste først, men uten å stresse med resten.
🌿 Hvile før jeg blir utslitt: Dette er kanskje det vanskeligste. Å ta pauser før jeg må – ikke når jeg allerede er helt tom.
🌿 Mild bevegelse: Jeg prøver å finne bevegelser som føles gode, uten at det tapper meg for energi. Noen rolige strekk, litt yin yoga eller bare en liten dans i stua.
🌿 Tilstedeværelse i små ting: Lytte til lydene utenfor vinduet, kjenne solen på huden, være helt til stede i en kopp te. Små øyeblikk av ro som hjelper mer enn jeg skulle tro.
Å gi slipp på dårlig samvittighet
Kanskje det mest utfordrende er å ikke føle dårlig samvittighet når kroppen setter grenser. Når jeg må avlyse planer, utsette noe jeg hadde gledet meg til, eller si nei når jeg helst ville sagt ja. Spesielt når det kommer til ungene. Der presser jeg meg nok mer enn jeg burde noen ganger, men hva gjøre man ikke for de man er glad i?
Ikke det at jeg ikke liker å følge opp på kamper og andre ting de holder på med, for det er vel stort sett der jeg bruker all energien min. Men jeg prøver å øve meg på å se det annerledes. Det handler ikke om å gi opp – det handler om å ta vare på meg selv, slik at jeg kan ha gode dager når kroppen tillater det.
Jeg vet ikke alltid hva morgendagen bringer, men jeg vet at jeg ikke lenger vil ignorere det kroppen prøver å fortelle meg. Denne gangen vil jeg lytte, og denne gangen virkelig høre etter.
Jeg vet ikke helt hvordan dette vil utvikle seg, men jeg prøver. Ett steg av gangen.
💛 Har du også måttet lære deg å lytte til kroppen på en ny måte? Hva har hjulpet deg? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet.