Vi møter mange mennesker gjennom livet, noen på vei til noe, andre på vei bort. I blant møter vi noen som vi føler et øyeblikkelig bånd med, som om vi har kjent dem i flere liv. Andre igjen er til stede i bare en kort periode, men de setter likevel et avtrykk. Og så er det de få som varer hele livet, uansett hva vi går gjennom.
De som klikker med en gang:
Jeg har møtt noen av de som klikker med en gang, og det rare med det er jo tar jeg tror hver gang at disse menneskene er noen av de som forblir i livet mitt. Men der går jeg på en smell veldig ofte. Du vet de menneskene som har en energi som treffer noe i deg, de er på samme bølgelengde som deg? Det er disse menneskene jeg snakker om, de du kan være deg selv med, eller i hvert fall nesten deg selv.
For selv om det klikker med en gang, og det føles som man har kjent hverandre hele livet, eller kanskje lenger. Så er det ikke alltid like lett å vise de alle delene ved en selv. Jeg er i hvert fall litt redd for det. Vet egentlig ikke om det er noen i hele verden som kjenner meg sånn helt inn på dypet.
Det er vel kanskje disse menneskene jeg har lært de vondeste leksene av, de som har satt spor for jeg ikke klarte å holde på de: Eller de var rett og slett ikke det menneske jeg trodde de var.
De som er der for en periode:
Så har du de menneskene som, man kanskje også klikker med, men ikke på samme måte som de over. Disse kommer inn for å lære deg noe, ikke alltid like godt å si hva de skal lære oss. De kommer inn for en liten stund, et kort møte, en sesong av et slag. De sitter der på sidelinjen og egentlig bare venter på å forsvinne ut fra livete ditt igjen.
Jeg har noen av de. Og noen av de var faktisk ganske vonde å slippe taket i, for jeg skjønte ikke hvorfor de forsvant ut av livet mitt. Skjønner dette egentlig ikke enda. Noen av de har jeg selvfølgelig funnet ut av hva de skulle lære meg, men ikke de siste. For noen ganger kjenner jeg at de er i livet mitt kun for at jeg er tilgjengelig. Ikke for at det er så spennende.
Noen av de har lært meg at jeg må sette grenser, si at nok er nok. Selv om de kanskje ikke blir i livet vårt for alltid, er de ofte de som etterlater oss med en verdifull lærdom. Og det er helt greit at man må lære, men noen ganger skulle jeg ønske de hadde et varsel skilt på seg, sånn at jeg hadde sluppet å bli så knyttet til de føre de forsvant ut av livet mitt. For noen av de har faktisk vært veldig såre!
De som varer hele livet:
Så har du de menneskene som du bare vet er der for deg, uansett hva. De som du kanskje ikke prater med hver dag, eller hver uke for den saks skyld, men du vet at skulle du trenge de, slipper de de tre har og kommer. Jeg har et noen av de, ikke så altfor mange, men de jeg har holder. De har vært med meg på mine tyngste reiser og mine beste minner. De har alltid stått ved min side, og jeg håper jeg har gjort mitt for at de skal kunne vite at jeg alltid vil vøre her for de også.
Jeg vet at livet mitt ikke hadde vørt det samme uten disse menneskene. De har gitt meg styrke når jeg har trengt det, de har gitt meg støtte og de har gitt meg glede. Har alltid vært en skulder å gråte på og noen å le sammen med. Har godtatt alle de rare påfunnene mine og de har godtatt meg for den jeg er, så langt de kjenner meg. For selv disse menneskene kjenner meg ikke innerst inne. Disse menneskene er de sjeldne, men de er de som gir livet en dypere mening.
Å finne fred med relasjoner som har en bestemt levetid
Når vi møter mennesker som på et tidspunkt går ut av livene våre, kan det være vanskelig å akseptere. Spesielt når relasjonen har hatt stor betydning, kan det føles som om et kapittel er ufullstendig, eller at noe ble «avsluttet» for tidlig. Jeg har selv opplevd at jeg har hatt vanskeligheter med å slippe taket i mennesker som ikke var ment å være der for alltid. De har vært viktige lærere, enten vi ønsket det eller ikke.
Men hvordan finner man egentlig fred med dette? Jeg tror at en stor del av fred kommer fra å forstå at ingen møter er tilfeldige. Hver relasjon, uavhengig av hvor kort eller langvarig den er, har en rolle å spille i vår utvikling. I stedet for å se på slutten som et tap, kan vi velge å se på det som en naturlig del av livets flyt – en tid for at vi skal vokse og lære. Kanskje de menneskene som går bort fra oss, har gitt oss den innsikten, kjærligheten, eller utfordringen vi trengte for å fortsette på vår egen vei.
Det kan være lett å fastne i tanken om at vi «mister» noe, men i virkeligheten kan vi åpne oss for å se det som en mulighet for å gjøre plass til nye erfaringer og nye relasjoner. Det er ikke alltid lett, og det krever tid å bearbeide de følelsene som oppstår. Men å gi seg selv tillatelse til å være i sorgen – uten å la den definere oss – er kanskje en av de viktigste stegene i å finne fred med livets naturlige forløp.
Så hvordan lærer vi å akseptere at noen relasjoner har en bestemt levetid? Jeg tror det handler om å verdsette det vi har hatt, uten å klype oss fast i ideen om at vi skal være i hverandres liv for alltid. Det er i de midlertidige relasjonene at vi kanskje finner de største lærdommene om oss selv og hva vi er i stand til å gi og motta. Vi kan omfavne takknemligheten for de øyeblikkene, heller enn å henge fast i det som ikke kan være.
Å akseptere at mennesker kommer og går kan være en vanskelig, men frigjørende prosess. Når vi slipper taket, åpner vi oss for nye muligheter, nye relasjoner, og viktigst av alt – en dypere forståelse av oss selv.
Jeg har møtt både gode mennesker og ikke fult så gode, vi har alle sikkert vært borti noen vi kunne tenke oss at vi aldri hadde møtt. Men så er det kanskje av disse vi lærer mest, det er disses som gjør oss sterkere og klarer å møte de litt tyngre tingene.
Alle har vært med på å forme meg til ne jeg er i dag, på godt og vondt. Det er disse menneskene som har lært meg hva som finnes i meg, hva jeg klarer å stå i og hva jeg kan oppnå. Vi trenger alle støtte fra de menneskene vi har i livet vårt til enhver tid. For livet er ikke laget for å oppleves alene.
Jeg setter stor pris på alle mennesker jeg har møtt, de som kom inn som et lite vindpust, de som man bare kjenner med en gang at her er det noe og de som slår røtter i livet mitt. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten dere!
Har du noen mennesker som har vært viktige i livet ditt på en spesiell måte? Jeg vil gjerne høre om dine erfaringer. Del gjerne tankene dine i kommentarfeltet!