Hvem har vel ikke opplevd det? At livet plutselig tar en sving man ikke så komme. Det blir sjelden slik vi planla det i utgangspunktet. Selvfølgelig finnes det noen som følger en mer rett linje, men for de fleste av oss endrer retningen seg underveis. Fordi livet skjer – og det kan jeg love deg med 100 % sikkerhet.
For meg har det virkelig skjedd, mer enn én gang. Likevel har jeg som regel klart å komme meg opp igjen. Kanskje ikke på den samme hesten jeg falt av, men opp kom jeg. Og jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg at livet handler om mer enn utdanning og jobb, mer enn penger og prestasjon. Ikke misforstå – det er viktige ting. Men lykken ligger ikke nødvendigvis i en direktørtittel. Jeg tror oppriktig at det å trives i det man gjør, betyr mye mer enn status og ytre suksess.
Men dette innlegget handler egentlig ikke om jobb. Det handler om de gangene livet gjør en vending man ikke klarer å følge med på. Da jeg var femten og skulle velge retning for fremtiden, så jeg ikke for meg det livet jeg lever nå. Jeg hadde store planer. Jeg trodde jeg visste hva jeg ville, og at det bare var å jobbe hardt for å komme dit. Men jeg kom aldri helt så langt.
Noen ganger har jeg vært fristet til å tenke at det er fordi jeg ikke var smart nok, eller ikke hadde vilje nok. Men jeg tror det finnes flere lag i det. Jeg skylder ikke på noe, jeg vil bare si høyt at livet ikke alltid er så rett frem som det kan se ut som fra utsiden. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg har fått min del – og vel så det.
Likevel har jeg lært meg å skjule det godt. Jeg tror mange rundt meg ikke har hatt noen anelse om hvordan ting egentlig har vært. Men én ting har endret seg: jeg har blitt mer var. Jeg legger merke til små forandringer i hvordan folk er mot meg. Ikke alltid med rette, men jeg kjenner dem. Det er som om noe i meg reagerer på det uuttalte. Kanskje trekker jeg meg unna litt for raskt. Kanskje er det fordi jeg ikke vil være til bry, eller fordi jeg kjenner at noen er på vei vekk.
Men jeg tenker også: det må være lov å spørre meg. Om man virkelig ønsker å være en del av livet mitt, så er det rom for å prate om det også.
Og selv om jeg kan trekke meg unna, så har jeg alltid møtt nye mennesker med åpne armer, med ærlighet og tillit. Kanskje naivt, men det er slik jeg er. Jeg har kjent på alt: dypt ensom, og overveldet av for mange mennesker rundt meg. Ekte glede, og sorg som knuser hjertet i tusen biter. Jeg har også kjent på det å ikke føle noen ting – å bare være flat.
Og én ting vet jeg helt sikkert: jeg vil heller kjenne på sorg og ensomhet enn å ikke føle noe i det hele tatt.
Akkurat nå, mens jeg skriver, er jeg innom mange av de følelsene – unntatt den nummenheten. Det er både sårt og godt på samme tid. Én del av meg vil krype under dyna og gråte meg tom. Den andre delen vil danse rundt og le. Minner dukker opp, noen jeg ikke helt er klar for å se på. Kanskje det betyr at de fortsatt venter på å bli bearbeidet. Kanskje senere.
Dette var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om i dag, men kanskje var det nettopp dette som trengte å komme ut. Kanskje hjelper det meg – og kanskje noen som leser – til å forstå hvorfor livet noen ganger ikke går slik man så for seg.
Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle være her – med alt det jeg bærer med meg. Men jeg er her. Og det må da telle for noe.
⸻
💛
Noen ganger trenger vi å minne oss selv på at det er lov å endre kurs. At det er sterkt å stå opp igjen, selv om man gjør det på en annen måte enn sist. Kanskje er ikke målet å komme tilbake der man var, men å finne ro der man er nå. Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, så vet du at du ikke er alene.
Takk for at du leste. Og takk for at du, på din måte, også står i livet – akkurat som det er. 💛