Jeg holder meg i samme sjanger som de forrige innleggene. Men i dag vil jeg snakke litt om samvittigheten som sitter så dypt etter en slik opplevelse – etter lang tid på sykehuset, hvor ingenting annet har eksistert enn de få menneskene som er inne i bobla sammen med deg.
Lille «mannen» min ble lagt inn på sykehuset da han var litt over fem måneder gammel. Frem til da trodde vi at han var en frisk og fin liten gutt. Når vi endelig fikk diagnosen, etter to-tre uker på sykehuset, var det som å bli slått i bakken. En kamp hvor man knapt overlever. Det ble dårlig med både adventstid og julefeiring dette året. Alt som hylte inni meg var et behov for å gi mest mulig av meg selv til ham. Han skulle i hvert fall kjenne kjærligheten min oppi alt av nåler, målinger, medisiner, leger og sykepleiere.
I denne tiden eksisterte ingenting annet for meg. Og det er her den dårlige samvittigheten kommer inn. For selv om jeg skapte en egen liten verden for oss to, kjente jeg på samvittigheten for alt jeg satte til side. Samboer, venner, familie, hus og hjem ble satt på vent. De fleste stilte opp og krevde ingenting tilbake. De bare ga og ga – til både meg og ham. Jeg vet ikke om jeg noen gang har klart å uttrykke hvor mye det betydde for meg, hvor stor pris jeg satte på alle som holdt meg oppe og ga meg mot til å stå i det jeg måtte.
Jeg skal ikke si så mye om pappaen hans, annet enn at han stort sett var fraværende i denne vanskelige tiden. Det gjorde meg enda mer takknemlig for de andre rundt meg. Men om jeg har klart å si det klart og tydelig til dem, det er jeg mer usikker på.
Så i tillegg til sorgen – som virkelig er noe av det verste jeg har opplevd – kom også samvittigheten og slo rot i meg. Det var mange som satte livet sitt på pause sammen med meg. De var hos meg på sykehuset, sendte meg ut på lufteturer og var barnevakt mens jeg fikk noen minutter for meg selv. De sov hos meg, kom med både kos og kjærlighet. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet meg gjennom denne tiden uten dem. Det var jo ikke en enkel tid for dem heller.
Etter hans død ble jeg ikke flinkere til å opprettholde vennskap eller relasjoner. Jeg ble værende i min egen boble, bare at den ikke lenger inneholdt noe lys. Den var mørk, dyster og vond. Jeg klarte ikke fokusere på noe. Når jeg ser tilbake på denne tiden, er jeg så utrolig takknemlig for at de fine menneskene mine aldri ga meg opp. De var der når jeg trengte dem, uansett hvor langt unna jeg var.
Selv om jeg aldri fikk den hjelpen jeg trengte fra helsevesenet, fikk jeg mer enn jeg kunne ha ønsket meg fra de rundt meg. Ikke at de kunne hjelpe meg på samme måte, men jeg aner ikke hvor jeg hadde vært i dag uten dem. Og det at jeg aldri har hatt mulighet til å «betale» dem tilbake, det tærer fortsatt på meg.
Og så er det den andre delen av samvittigheten – den som kommer nå. Den som visker at jeg ikke husker alt lenger. Lyden av stemmen hans har falmet, følelsen av å holde ham i armene mine er ikke like tydelig. Selv hvor sliten jeg var den gangen, er på godt og vondt glemt. Og noen ganger kan det gå litt for mange dager uten at jeg tenker på ham. Det er ekstra vondt, for det er jo ikke slik at jeg noen gang vil glemme ham – eller kjærligheten til ham. Men jeg håper at jeg en dag kan klare å gå videre, uten at alt som gjør vondt holder meg fast.
Men kanskje det ikke handler om å holde fast på alt. Kanskje det handler om å la minnene få plass i hjertet uten at de må være like skarpe som før. Kanskje kjærligheten ikke ligger i de små detaljene jeg ikke lenger husker, men i det store bildet som alltid vil være en del av meg.
Så kanskje er det dette jeg må øve meg på nå:
💛 Tilgi meg selv for at jeg ikke klarte å være alt for alle hele tiden.
💛 Kjenne takknemlighet for de som sto ved min side, selv når jeg ikke kunne gi noe tilbake.
💛 Akseptere at minnene forandrer seg, men at kjærligheten alltid består.
💛Og kanskje, en dag, kan jeg også tilgi livet for at det ble som det ble. 💛