Mars har alltid vært en utfordrende måned for meg. Den vil for alltid bære på minnene om det vondeste jeg noen gang har måttet leve gjennom. Selv om det er mange år siden, har smerten bitt seg fast, uendelig dypt. I 2005 mistet jeg sønnen min. Han var bare ni måneder gammel. Han var syk, men det gjorde ikke tapet noe enklere. Livet endret seg den dagen, og på mange måter har jeg kommet meg videre, men jeg vil aldri bli den samme igjen. Jeg er en annen versjon av meg selv, formet av sorgen, tapet og de dype merkene det har satt i meg.
Sorgen har gjort noe med meg. Kanskje har den gjort meg litt kaldere, mer beskyttende, mer forsiktig. Jeg er en annen type mamma for de to barna jeg har nå, enn jeg kanskje ellers ville vært. Livet ble plutselig mer sørgelig, mer utfordrende, og tidvis vanskeligere å navigere i. Men samtidig, hadde ikke livet tatt denne retningen, ville jeg kanskje ikke hatt de jeg i dag kaller min klan. Og for det er jeg uendelig takknemlig. ❤️
Likevel vil det alltid være et savn der. Det vil alltid mangle en ved bordet, en liten hånd i min, en klem jeg aldri får igjen. Sorgen går aldri over, selv om den forandrer seg. For andre kan det være vanskelig å forstå. Ikke at de ikke skjønner at det er vondt, men hvordan enkelte dager plutselig stopper opp, selv etter 20 år. Hvordan tapet fortsatt kan rive i brystet, som om det skjedde i går.
På søken etter ro
Jeg tror det er en av grunnene til at jeg stadig søker etter noe som kan gi meg ro. Ikke det at jeg ikke slapper av – for stort sett gjør jeg ikke annet. Men den dype roen. Den som kjennes i hele kroppen, som lar meg hvile i alt som er, uten uro og frykt. Jeg tror jeg trenger noe som kan lære meg genuin glede igjen. Ikke bare små øyeblikk av lykke, men den boblende gleden, den som fyller hele kroppen og ikke har en liten mørk sky hengende over seg. Gleden uten frykt for at noe vondt skal skje igjen.
Den hjelpen jeg aldri fikk
Da dette skjedde, fantes det lite hjelp for oss som opplevde en slik sorg. Det var lite oppfølging. Ingen reell hjelp, med mindre man enten var villig til å starte på medisiner eller var i en livstruende situasjon. Jeg hadde en samtale på sykehuset, noen timer på DPS, men der fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke ville ta antidepressiva, var det lite de kunne gjøre for meg. Det jeg trengte, var noen som kunne hjelpe meg å navigere i sorgen. Noen som kunne lære meg hvordan jeg skulle overleve dagene uten sønnen min. Lære meg å kjenne på smerten uten å drukne i den. Ikke dempe den, ikke stenge den ute, men jobbe meg gjennom den.
Jeg er ikke imot medisiner, langt ifra. Men for meg var det ikke riktig vei. Jeg trengte noe annet. Senere prøvde fastlegen min å hjelpe, men svaret var det samme: ”Hvis du ikke har planer om å ta livet ditt, er det dessverre ikke noe vi kan gjøre.” Jeg forstår det fortsatt ikke. Ville det ikke vært bedre å hjelpe før det kom så langt?
En sorg man ikke skal bære alene
Den gangen fant jeg ingen sorggrupper i nærheten. Det fantes, men de var langt unna, og det lot seg ikke gjøre. Jeg håper virkelig at tilbudet er bedre i dag, for de som dessverre må oppleve det samme som meg. For det vil alltid være noen. Ingen skulle behøve å stå i en slik smerte alene.
Jeg deler dette fordi sorg ikke er noe man blir ferdig med. Den lever videre, på sin egen måte. Den endrer form, men forsvinner aldri helt. Og det må få være greit.
Hvis du kjenner noen som har mistet et barn, vit at de aldri slutter å være forelder til barnet de mistet. Det vil alltid være en del av dem. Noen ganger trenger de bare å bli sett. Kanskje bare høre et enkelt: ”Jeg husker.” Det betyr mer enn du aner. ❤️
Ingen burde bære en slik sorg alene
❤️
Har du selv opplevd en sorg som aldri slipper taket? Eller kjenner du noen som har? Legg gjerne igjen en kommentar – la oss være åpne om dette sammen.